Stikkordarkiv: ignoranse

Online og offline

Supermarie skrev dette innlegget på sin blogg og jeg synes dette er et viktig tema, spurte derfor om å få dele det videre med dere. Har selv opplevd å være veggpynten til noen som tydeligvis trodde at de var på cafèdate med telefonen sin og ikke meg. Når ble bokstavene i sosiale medier viktigere enn menneskene bak dem? Hvis jeg noen gang gjør det mot deg så lov meg at du sier fra, og om du må slå meg litt i ansiktet (men ikke så hardt da). 

Okei, hør her. Vi må snakke sammen.

Først og fremst – lov meg en ting.
Vi må aldri, aldri la sosiale medier bli flettet inn i vårt sosiale mønster offline.
Det må aldri, aldri bli greit å sitte med telefonen i hånda og øynene trollbundet til den når jeg, eller noen andre, sitter ved deg og prøver å fortelle deg noe. Det signalet du gir ved å gjøre nettopp det? Den følelsen jeg sitter igjen med, de tankene jeg gjør meg opp? Det er tanker jeg aldri trodde skulle tenkes om nære og kjære – men her er de. På rekke og rad. Manet frem av en dings på størrelse med hånden din, når det egentlig er hånden din jeg ber om. Den, DEG, oppmerksomheten din, din tilstedeværelse i livet mitt. Men der sitter du. Drar fingeren og øynene dine over din rømningsvei fra virkeligheten. Du mener muligens ikke noe vondt med det, det har bare blitt en vane og du tenker ikke over det, kanskje hører du både PÅ meg OG scroller Facebook og Instagram samtidig (bravo, simultankapasitet!) – men følelsen akkurat dét gir den som sitter og prøver å være SAMMEN med deg? Den er ikke god, og det er ikke greit.

Jeg skrev om dette første gang i 2012. Nylig ankommet Sør-Afrika, og helt fra meg av glede da jeg oppdaget at deres kultur var annerledes på den fronten. De beklaget seg, de, når de tok opp telefonen ved bordet da vi var ute en gjeng. Forklarte at de bare måtte svare på en melding, eller sjekke noe, og så la de den ned igjen og vips – tilbake i virkeligheten. Her og nå. Sammen med oss, og tilstede – i begge dimmensjoner. Jeg trodde at vi i løpet av de to årene som har gått siden da hadde funnet en løsning på ukulturen som som har vokst her i Norge, jeg trodde vi var blitt enige om at dette ikke var sosialt akseptert. Men så løfter jeg blikket og ser at vi fremdeles står på stedet hvil.

Fri vilje, tenker jeg. En skal få gjøre som en vil, prioritere som en vil, jeg sier ikke ofte i fra når noen sitter med telefonen i hånda mens jeg er på besøk. Hvis livene som ruller i en newsfeed er det du vil bruke tiden din, og min, på – gjør nå for ALL DEL det. Men jeg vil stille deg noen spørsmål, og jeg skal gi deg noen svar som jeg håper du vil tenke litt på. For mens du er på nett sitter det andre i samme rom som savner deg, og som ønsker seg at du er HER – helt her.

Vet du hva det forteller meg når du tar opp telefonen din midt i en sosial greie? Jeg kjeder deg. Vi kjeder deg.
Du vil heller rømme inn i din egen skapte sosiale medieverden, og snakke med de som er der. De er mer interessante enn meg. Enn oss. Du vil heller være oppdatert på de du har listet på Facebooken din enn å oppdateres på vennene som sitter rundt deg i skrivende stund. Det forteller det meg.

Vet du hva det forteller meg, når du drar fingeren over den lille skjermen i det jeg skal lette på hjertet mitt? At jeg ikke er verdt tiden din. Du vil heller bruke den på å være tilstede i en verden som i bunn og grunn ikke eksisterer, den er konstruert av 0 og 1, og et WIFI-signal eller 3G til nød. Det forteller meg at jeg er mindre verdifull og at du finner mer verdi i en verden jeg ikke kan bli med deg inn i – for jeg sitter jo her, med telefonen i veska, og prøver å være sammen med deg.

Vet du hva jeg føler, da? Når du sitter og våker over pushmeldinger og likes i stedet for å bruke tiden vi har sammen til å være her hos meg, og hos oss andre? Jeg blir lei meg. Jeg føler meg ignorert. Oversett. Uviktig. Kjedelig. Du er bare halvveis tilstede, jeg spør meg selv hvorfor og svarene jeg resonerer meg frem til går på selvfølelsen løs. Det må jo være meg det er noe galt med, når du ikke klarer å legge fra deg Facebooken hvor alle de andre vennene dine er. Der er de, her er jeg og det er de som blir prioritert.

Og så må jeg spørre deg. Når vi omsider avslutter, og skal dra hjem til oss selv. Så blir jeg drept i bilulykke. Kommer du til å angre på at den siste tiden vi hadde sammen rant bort i likes, eller skal du oppdatere statusen din og fortelle vennene dine der hvor mye du savner meg?