Kategoriarkiv: I mitt hode

Veien videre.

Jeg blir så stressa av å søke på utdanning. Bestemme hvordan hele livet mitt skal bli. Jeg føler ikke at jeg passer inn i et bestemt yrke. Jeg er en person med mange og veldig ulike interesser. Skulle ønske jeg bare ble rik også kunne jeg jobbet med litt av alt. Litt på et konditori, litt innenfor reiseliv, litt på er forlag, litt på en skole, litt på en ambassade, litt med film, litt med fotojournalistikk og litt med mye annet. Dere skjønner tegningen? Kanskje jeg skal starte en enkeltmannsforetak som driver med litt av alt dette. Definitivt et tapsprosjekt som går konkurs etter en uke, men likevel så er det det jeg har mest lyst til akkurat nå. Men jeg får ta dette stresset og velge noe. Velger jeg feil så er det ikke akkurat verdens undergang.

studier...

Redd og frustrert

Jeg er redd i møte med nye mennesker. Redd for å ikke forstå. For at de ikke skal like meg. For at de ikke skal forstå og vise hensyn. For at jeg i møte med andre skal føle meg enda mer utenfor. Jeg vil ofte heller gå alene enn med nye, fremmede mennesker. Jeg er redd for å si i fra. For at de skal tro at jeg dum. Så jeg fremstår heller som sjenert og innadvendt. Nikker, smiler og later som jeg forstår alle disse rare lydene de sier. Unngår øyekontakt. Virker opptatt. Jeg er redd for å være alene i mengden. Når alle andre ler og du prøver å ikke gråte. Prøver å ikke vise at «glem det» føles som en slag i ansiktet når alt du vil er å forstå. Jeg ler og fleiper bort dumme misforståelser. Prøver å finne på unnskyldninger for å komme vekk når hodet blir fullt av lyder. Når jeg blir så sliten av å prøve at hvert fiber i kroppen roper etter stillhet. Tom for energi. Tom for innsatsvilje. Frustrasjon over at folk ikke forstår hvor sliten man blir. At folk ikke forstår hvor alene man føler seg. At folk ikke forstår at en setning er nok til at man faller ut av hele samtalen. Men at en setning også er nok for å bli med i en samtale. Såfremt setningen ikke er «glem det».

 

Fremtiden

Jeg tror at mennesker er ansvarlige for sin egen lykke. At man selv må sørge for å ta den utdannelsen man trenger for å få den jobben en vil ha. Jeg akter ikke å bruke de neste 40 årene på å mislike jobben min og på å tenke «hvisomattedersom». Jeg vil stå opp hver dag og tenke at livet mitt er bra fordi jeg blant annet har drømmejobben.

Hvis jeg kunne bli hva som helst i hele verden uten å måtte tenke på penger ville jeg kanskje blitt danser. Men det eneste publikumet jeg tør å danse for er hybelkaninene mine så tror nok min dansekarriere stopper på stuegulvet. Vurderer å ta danseklasser når jeg begynner med studier, men når man har bikket 20 så er det litt kleint å troppe opp i dansetimene sammen med alle 5-åringene.

En annen ting jeg gjerne vil ha som levebrød er å reise rundt i verden og oppleve kulturer, steder og folk. Dessverre finnes det ingen slik jobb. Alternativene er å jobbe i reisebyrå med pakketurer/charterturer eller som skribent i Vagabond eller noe sånt. Pakketurer/Charterturer er definitivt ikke min greie så da kommer jeg nok til et punkt hvor jeg ikke vil glede meg til jobben lenger. Skribent i Vagabond hadde jo vært fryktelig gøy, men dere har jo lest mine reiseskildringer – ikke akkurat noe å skryte av.

Jeg trodde jo drømmen min var jusstudier og den store røde (lovsamlingen). Jeg tok feil. Interessant ? Ja. Drive med det resten av livet? Glem det. Så da fant jeg frem et par andre drømmer – lærer og fotograf. Da hadde jeg ikke troa på meg selv som fotograf. Jeg er jo bare en amatør som synes det er gøy å trykke på knapper og fange øyeblikk. Så jeg gikk for lærer. Fortalte det til «alle sammen» at jeg skulle begynne på lærerutdanning og sendte inn søknader.

Men til slutt kom jeg til et punkt hvor jeg tenkte «søren heller – jeg har jo SÅ lyst til å bli fotograf». Søknaden ble fylt ut og med hjertet helt oppi halsen hoppet jeg i det og sendte den avgårde. En stund gikk jeg å vurderte for og i mot den ene og den andre utdannelsen . Hva skulle jeg gjøre hvis begge søknadene ble godkjent – valgets kval dere. Etter en stund fortalte jeg om den andre søknaden til mamma og pappa og verden ble litt lettere.

Nå har jeg altså fått ja på begge søknadene, men takket nei til plassen på lærerskolen i denne omgang. Om litt over en uke begynner jeg på Global Image og jeg krysser fingrene for at dette blir drømmeåret eller på godt engelsk – the time of my life!