Kategoriarkiv: Et liv uten lyd

Greit å vite.

Noen av dere så kanskje blogginnlegget til Benedikte som jeg delte på Facebook i går? Eventuelt kan det leses her .

Jeg synes uansett at dette var et viktig tema, spesielt likte jeg videoen til Briskeby som lå nederst i innlegget. Så godt at jeg legger den ut her også;

Og til alle dere som opp gjennom årene har spurt meg «hvor godt/dårlig hører du egentlig?» Mitt svar; «veldig dårlig» er jo ikke så forklarende så tenkte at siden de forklarer hva audiogram er så kunne jeg legge ved mitt og for de av dere som skjønte noe av det så har dere da forstått litt mer.

Legger ved utdraget fra videoen om audiogram så dere kan se den biten en gang til først;

(Den streken som pila tegner ganske høyt oppe på audiogrammet er sånn folk flest hører (sånn cirka)). Mitt audiogram ser slik ut;

095

Prøvde å tegne det ene audiogrammet mitt inn i forklaringen til «eksperten», og det ser da sånn ut;

mitt audiogram i forhold til tale og normal hørsel

Det røde som er tegnet inn i audiogrammet (Paint <3) er da min hørsel på det «gode» øret. Der det ikke er rødt skal det ikke være noe heller. Det betyr at de ikke har fått samlet inn nok data til å vise hvor det ligger som egentlig betyr at jeg ikke hører noe på den frekvensen.

Som dere ser så er jeg bare så vidt innenfor taleområdet på den ene frekvensen (hertz), så neste gang jeg sier «hæ?» eller «kan du gjenta det?» så husk at jeg egentlig ikke hører deg og gjenta det en gang til for meg. Vær så snill?

Det andre øret er ikke innenfor i det hele tatt så det snakker vi ikke om… neida… Jeg har jo høreapparater, som er mine venner i nøden. Lifesavers. Hvis dere har spørsmål til dette eller noe annet innenfor det temaet så bare spør. Jeg elsker at folk spør om sånne ting. Helt til sist, jeg er ikke ute etter å bli synes synd på eller medlidenhet så den kan dere spare til noen andre som trenger det mer. Takk.

Og aller helt til sist; sjekk hørselen din i blant! Spesielt dere som sitter med ørepropper eller headset hele tiden; jeg kjenner et par av dere også.

Minikurs i tegnspråk, del 3

Fikk spørsmål fra en leser i går om hvordan man viser mellomrom når man staver på tegnspråk. Det er lettest å forklare visuelt så har laget en video som viser de to måtene jeg bruker til å vise mellomrom når jeg staver. Vet at det går litt fort noen steder på videoen, men pauseknappen er en fin ting for at man skal rekke å lese teksten.

Crash and burn

NB! Dette innlegget er ikke ment for å henge ut noen eller klage på manglende tilrettelegging. Da jeg opprettet kategorien «Et liv uten lyd» bestemte jeg meg for at jeg skulle vise alle sider av det å være hørselshemmet. Dette er et innlegg om noe av ulempene, den såkalte baksiden. Hørselshemmede bruker krefter bare på å føre en helt vanlig samtale og når man er så kraftig hørselshemmet som jeg er så er hver samtale en utfordring. Noen ganger blir utfordringene for store og vi faller ut. I stedet for å skrive et generelt innlegg om det har jeg valgt å skrive om en konkret hendelse fra mitt liv.

Å reise tre uker i India er slitsomt. Når du da er sammen med folk hele tiden og bruker kreftene dine på å forstå hva de sier blir det ikke akkurat bedre. Uansett hvor dårlige senger vi hadde fikk jeg alltid sove fordi jeg var utslitt. I starten var jeg optimistisk og tenkte at jeg ville bli kjent med alle stemmene i løpet av et par – tre dager og det ville gå fint. Selv om jeg måtte få folk til å oversette hva flyvertinnene, eller resepsjonisten sa til meg.  Etter noen dager tenkte jeg at vi ikke hadde så mye fellesprogram så fikk ikke snakket med alle så mye, og på kveldene når vi var sammen så var jeg jo sliten etter en hel dag så det var ikke så rart at jeg ikke klarte å konsentrere meg nok om hva folk sa. Jeg avfeide hele problemet, hadde det gøy når jeg kunne og skyldte energimangelen på hektiske dager og mye inntrykk.

Første dagen i Dumka besøkte vi internatet til Don Bosco. Fra første sekund vi gikk inn det visste jeg at det ikke ville gå. Strømmen hadde gått så det var bare lyset fra solcellelamper og stearinlys, dårlig akustikk og mange som snakket på en gang. Flere av jentene var litt sjenerte og ikke så ivrig på å ta kontakt så jeg satset på å være en av de. Etter hvert som de tok motet til seg måtte jeg innse faktum; jeg var sjanseløs. Jeg kastet inn håndkleet og gikk tilbake til huset for jeg ville heller sitte der alene enn å slite meg ut med noen andre.

Resten av uka dro vi rundt på ulike stedet hvor det alltid var noen fremmede folk som skulle snakke masse om sitt prosjekt/ sin jobb. Jeg skyldte på det for at jeg ikke klarte å henge med på det sosiale på kvelden. Det var jo en del ligrettospilling så jeg tenkte at det kan jeg i hvert fall være med på uten å virke helt tufs. Problemet er jo at folk snakker selv om de spiller så praten og latteren gikk over hodet på meg. Prøvde å late som om det ikke stakk litt i hjertet hver gang de lo av en vits jeg ikke hørte, smilte og ventet tålmodig hver gang vi måtte vente fordi noen hadde latterkrampe. Til slutt gikk jeg over til å bruke kveldene på å skrive reisedagbok. Fremdeles skyldte jeg på disse fremmede stemmene som vi hørte på hele dagen.

Tilbake i Kolkata skyldte jeg på trafikken og alle menneskene som laget støy. Her var vi jo bare tre og tre så det skulle jo ikke vært så vanskelig. Likevel klarte jeg ikke å hoppe inn i samtalene fordi jeg rett og slett ikke skjønte hva de sa, det måtte være støyen rundt. Under fellesmiddagen sa jeg til meg selv at problemet var langbordet. Samtalen var for langt unna rett og slett. Men nå begynte jeg å motsi meg selv. Jeg kunne jo snakke med en av de andre som satt ved siden av, men igjen lager jeg unnskyldninger. Hadde jo vært mye som skjedde den dagen. Jeg var sliten og det ble jo litt mye bakgrunnsstøy.

På flyet til Kerala tok jeg meg selv i å ønske at det var flyet hjem jeg hadde sitti på. Jeg var så sliten, gjennomsliten på en måte, men tenkte at nå er det jo ferieuka igjen. Får sove lenge og godt. Kreftene ville komme tilbake her. Etter et par dager begynte jeg å telle dager igjen til hjemreise. Lengtet etter kjente stemmer, muligheten til å være alene og til å få ladet batteriene. Hver morgenen sa jeg til meg selv i speilet at jeg hadde sovet godt og at dette ville bli en bra dag. Jeg overtalte meg seg til å skyve problemene fremover. Ignorerte varslene om at batteriet begynte å bli tomt. Var jo bare noen dager igjen.

Søndag kveld meldte jeg meg ut av en samtale og sa det rett ut at jeg ikke ville klare å henge med når alle skulle snakke i munnen på hverandre. Fikk kommentaren «du kan høre hvis du vil» i retur og jeg gikk rett på veggen. Rømte ut i hagen og fant den mest bortgjemte kroken jeg kunne og jeg gråt. Alle tankene som jeg hadde dyttet vekk og hysjet ned kom frem i lyset. Alt jeg hadde til forsvar var tårer. Jeg måtte innse at jeg hadde forvekslet vennlighet med forståelse. At unnskyldningene mine ikke var nok. Jeg måtte innse at jeg etter tre uker likevel ikke forsto hva alle sa. At jeg var lei meg fordi jeg fremdeles måtte være sammen med de noen dager til. Følte meg som den dårligste personen på jord som ikke har lyst til å være sammen med vennene sine mer. Jeg var så sliten. Så utrolig sliten. Jeg gråt meg ferdig og bestemte meg for å kaste inn håndkleet. Du kan høre hvis du vil. Skjønte de ikke hvor mye jeg ville. Jeg ville det så inderlig. Så inderlig at jeg hadde gått på veggen i forsøket.

Jeg gikk til læreren min for å snakke, be om spesialtillatelse til å gå to og to de siste dagene. I det jeg satte meg brøt jeg sammen igjen. Det var nok det verste for meg. Jeg har alltid jobbet så hardt for å holde fasaden når jeg har det tungt. Tre uker på tur og hele fasaden raser. Jeg som alltid har kjempet for å ikke bryte sammen. Og om jeg skulle bryte så jeg skulle jeg aldri gjøre det foran mennesker. Der satt jeg, på sengekanten, og gråt som om hele verden var ødelagt. Bare det sier noe om hvor sliten jeg var. Hadde jeg hatt noe krefter igjen hadde jeg brukt de på å holde fasaden. Hun trøstet meg så godt hun kunne og jeg fikk tørret tårene og forvandlet hikstene mine til ord som forklarte dette sammenbruddet.

På nødbluss og uten indre motivasjonstaler kom jeg på et eller annet vis gjennom de to siste dagene. Jeg prøvde å komme meg opp på beina igjen, men hver gang jeg tok et prøvende skritt kræsjet jeg bare i denne veggen av lyd som jeg ikke hadde krefter til å forsere. Så jeg krøllet meg sammen til en ball og bare lengtet hjem til stillhet.

Waiting on the world to change

Vet jeg har lagt ut denne videoen før, men den er så viktig for meg (og mange andre) at jeg legger den ut igjen. Dere som ikke er vant til tegnspråk ser kanskje mest på de som synger, men se da gjerne en gang til hvor dere ser på de ulike klippene som viser hvorfor ting bør endres.

«A deaf person can do anything a hearing person can except hear»

Redd og frustrert

Jeg er redd i møte med nye mennesker. Redd for å ikke forstå. For at de ikke skal like meg. For at de ikke skal forstå og vise hensyn. For at jeg i møte med andre skal føle meg enda mer utenfor. Jeg vil ofte heller gå alene enn med nye, fremmede mennesker. Jeg er redd for å si i fra. For at de skal tro at jeg dum. Så jeg fremstår heller som sjenert og innadvendt. Nikker, smiler og later som jeg forstår alle disse rare lydene de sier. Unngår øyekontakt. Virker opptatt. Jeg er redd for å være alene i mengden. Når alle andre ler og du prøver å ikke gråte. Prøver å ikke vise at «glem det» føles som en slag i ansiktet når alt du vil er å forstå. Jeg ler og fleiper bort dumme misforståelser. Prøver å finne på unnskyldninger for å komme vekk når hodet blir fullt av lyder. Når jeg blir så sliten av å prøve at hvert fiber i kroppen roper etter stillhet. Tom for energi. Tom for innsatsvilje. Frustrasjon over at folk ikke forstår hvor sliten man blir. At folk ikke forstår hvor alene man føler seg. At folk ikke forstår at en setning er nok til at man faller ut av hele samtalen. Men at en setning også er nok for å bli med i en samtale. Såfremt setningen ikke er «glem det».

 

Det norske enhåndsalfabet

 

Videoene vil bli bedre etterhvert (håper jeg), men dette ble tatt  litt på sparket sent i går kveld. Det som er den letteste måten å lære på er å bruke plansjen for å lære håndformen også bruke videoen for å se hvordan det ser ut på ordentlig.

Når dere møter tegnspråkbrukere vil de ofte snakke fortere enn jeg gjør i videoen så er det bare å si fra om at det går litt for fort så tar vi det saktere. Vi synes det er flott at dere prøver og tilpasser oss et tempo som passer dere. Ikke vær redd for å prøve! Øvelse gjør mester som man sier. Kom gjerne med forslag til andre ting dere vil lære 🙂

 

Ta vare på hørselen!

Når blir støy skadelig?

Lyder du hører hver dag kan være skadelig. Det kan være summen av all støy du utsettes for, eller det kan være en konsert med for høy lyd. Den viktigste faktoren er hvor høyt volum du utsettes for, eller desibel som vi sier på fagspråket.

dB = desibel

30 dB – Hvisking
60 dB – Alminnelig samtale
80 dB – Hårføner, støvsuger, barnegråt
85 dB – Høyeste tilatte støynivå i arbeidslivet
90 dB – Biltrafikk
110 dB – Høy torden
120 dB – Rockeband med fullt trøkk
125 dB – Smertegrensen
140 dB – Jetmotor som tar av

Noen få minutter i 110 dB kan gi varige skader på hørselen. Når et rockeband kan ha et lydnivå på 120 dB så er det ganske klart lydnivået på en konsert, høyt volum på stereo eller iPod kan skade hørselen!

Hvordan forebygge skader?
På konsert; bruk ørepropper! I tillegg anbefales det å ta pauser fra musikken med jevne mellomrom og for din egen skyld ikke stå for nær høyttalerne.

Det finnes tre typer ørepropper – alle virker godt, men gir deg forskjellig lydbilde.

1. Vanlige ørepropper av voks eller lignende får du kjøpt billig på apotek. Disse blir ofte solgt eller gitt bort på konserter. Disse gir deg den nødvendige beskyttelse.

Ørepropper som filtrerer lyden finnes i to typer.
2. Den ene har en juletrelignende form, er laget av silikon og kan kjøpes i musikkforretninger til rundt 200 kroner gjerne. Disse filtrerer lyden slik at du får en bedre lydopplevelse enn med propper av voks, men forebyggingseffekten er den samme.

3. Den siste typen er formstøpte ørepropper. Da lages det et avtrykk av øret ditt og du får laget ørepropper som er tilpasset deg. Her kan du selv velge hvilket lydfilter som skal være på og lyden blir filtrert på en behagelig måte. Disse er litt dyrere og kan koste rundt 1000 kr.

For folk som er ofte på konsert vil jeg anbefale en av de to siste på det sterkeste, selv om de koster litt mer så er det en investering som vil lønne seg.

 

Til dere som er i Mp3-generasjonen (heter vel iPod-generasjonen nå kanskje?) så vil jeg si at ved hyppig bruk og høyt volum på Mp3-spilleren eller iPoden kan du utsette hørselen din for betydelige skader.
Det beste forebyggingstipset er å aldri spille på maks volum. I tillegg bør du ta pauser fra musikken med jevne mellomrom.
Vær også observant på bakgrunnsstøyen der du er. Det er fort gjort å skru volumet opp (for høyt) når det er bråkete rundt oss.

Visste du at..
.. hvis du spiller musikk på 80% av volumkapasiteten på Mp3-spilleren eller iPoden, er hørselen din i fare dersom du lytter i mer enn 90 minutter?

..70 % av personer som besøker nattklubb opplever tinnitus etter besøket?

..hørselsskader topper statistikken over yrkesskader i Norge?

..4 av 10 personer ikke er klar over at det å skru opp lyden på Mp3-spiller eller iPod kan medføre hørselstap?

..675 000 nordmenn har øresus av og til?

..20 000 nordmenn er svært plaget av øresus?

..ekspertene mener hørselsskader er mye lettere å forebyggene enn å helbrede?