Aldri stille

En liten bemerkning om at jeg i denne teksten har generalisert, og delt verden inn i to mennesker. Men i virkeligheten er det mange ulike grader og nyanser av hørselshemming. Alle opplever lyd og stillhet forskjellig, men for å få frem poenget mitt med teksten valgte jeg å se verden bare for svart og hvitt. 

Aldri stille

Det er aldri helt stille. Lyden sniker seg inn. Alltid tilstedeværende. Gjør seg bemerket, eller lusker i skyggene. Du vet den følelsen når vifta over ovnen har stått på lenge, og noen endelig slår den av og det føles som hele verden plutselig ble helt stille. Hvor lenge varer den følelsen? Noen sekunder, kanskje så lenge som et minutt. Men så sniker de andre lydene seg frem. Du merker kanskje ikke en gang at stillheten forsvant.

Det er alltid noe. Noe som knitrer og suser. Føtter over gulvet. Noen som puster. Gamle hus som knirker. Vinden i trærne. Aldri stille. En kran som drypper. En avis som rasler. Noen som nynner en glemt melodi. Aldri stille.

 

Lydene er en del av hverdagen. Du kjenner de, og vet hvor de kommer fra. Noen ganger vil en uventet lyd få deg til å håpe at du husket å låse ytterdøren, men som regel tenker du ikke over de. Hvis alle lydene plutselig forsvant hadde du kanskje fått en følelse av uro, men ikke klart å plassere fingeren på hva det var som var rart. Lydene er en del av sanseinntrykkene dine. En del av hvordan du opplever livet.

Mine høreapparat er en av- og på-bryter til alle disse lydene. I blant får jeg kommentarer, som regel i bråkete situasjoner, på hvor deilig det må være å kunne skru av apparatene og stenge lyden ute. Det er sant. I blant er det fint. Stort sett så er det bare veldig stille. Den type stillhet som for deg vil gi en følelse av uro. Men som for meg er en del av livet.

Jeg plages ikke av stillheten i seg selv. Men av stillheten midt i kaoset. I blant hender det at jeg har glemt å ta med ekstra batterier. Man skulle tro at jeg 20 år senere skulle klare å huske det hver gang jeg forlater huset, men nei. Da står jeg der i stillheten, og ser munner åpnes og lukkes, folk som ler, føtter som beveger seg over gulvet, men ingen av disse lydene trenger seg gjennom stillheten. Jeg drar meg selv til utkanten av alt som skjer, og forvandles til en stille observatør.

Med apparatene på befinner jeg meg derimot midt i dette evige virvaret av lyd. I motsetning til deg klarer jeg ikke nødvendigvis å skjønne hva lydene er, og hvor de kommer fra. En oppvaskmaskin og en dør som går igjen kan høres ut som det samme. Vinden ute kan høres ut som noen som går opp trappen.

 

Tenk deg at du står i et rom, og så blir lyset slått av. Det blir helt mørkt – det er min stillhet. Når lyset blir slått på så er du i et nytt rom. Noe er gjenkjennbart, som gulvet, veggene og taket – de lydene jeg kjenner igjen, som stemmen til mamma, noen som plystrer på kjøkkenet, en telefon som ringer. Men du kjenner ikke igjen bøkene som står i hyllene, du vet ikke hva som er i skuffene – det er de lydene jeg ikke klarer å plassere. Men jo lenger tid du er i rommet, jo mer finner du ut. Du får lest et par bøker, åpnet et par skuffer. Jeg skjønner at den rare, lyse lyden er en bil som kjører forbi. At den rumlende lyden er vaskemaskinen som står og går.

Hvert sted jeg er, er som et nytt rom. Et rom hvor jeg ikke kjenner innholdet i alle skuffene og ikke har lest alle bøkene på hyllen. Den rumlende lyden er kanskje noe annet her. For deg er det to ulike lyder, som ikke kan blandes sammen. For meg er de kanskje like. Men gi meg litt tid, så skal jeg nok få lest alle bøkene jeg også.
Aldri stille. Alltid stille.

4 tanker om “Aldri stille

  1. Tone

    Du skriver godt og enkelt. For meg som ikke har en hørselshemming kan jeg prøve å forstå (mer) av hvordan det er å ha det slik

    Lykke til med studiet ?

    Svar
  2. Hjørdis S. Grønhovd

    Veldig fint blogginnlegg. Jeg tror mange kjenner seg igjen her og har derfor delt det på fb-sida til Hlf Modum og Sigdal.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *