Nothing left in me

Det har vært litt stille her en stund. En land stund. På de siste to månedene har jeg lagt ut ti innlegg. Jeg mente ikke for det å skje. Jeg vil gjerne blogge, om ikke hver dag, så hvert fall tre-fire ganger i uken. Men på slutten av et skoleår så har jeg rett og slett ikke overskudd. Noen år går det greit, og andre år er det tungt. Selv om jeg har tolk og selv om forelesningene ikke er så lange, så er det slitsomt.

jeg er ikke den som forteller alle hvor sliten jeg er. Jeg forteller ikke folk hvordan humøret mitt går nedover for hver dag. Hvordan jeg sakte mister motivasjonen og lysten til å stå opp om morgenen. Men på slutten av skoleåret så skjer det. Det kommer til et punkt hvor det ikke er nok å sove lenge for å få tilbake kreftene. Jeg trenger ferie, miljøforandring, dager uten en plan og jeg trenger å finne igjen motivasjonen og lysten til å gjøre noe.

I løpet av skoleåret så kan jeg ikke bare legge vekk alt, og ta ferie når jeg trenger det. I stedet kutter jeg ned på sosiale aktiviteter og sover. Jeg sover veldig mye. Sikkert alt for mye. Det året her har jeg bodd med Tone, og jeg tror ikke hun forventet at jeg skulle være så sliten, og sove så mye. Men heldigvis for meg så er jo hun den mest forståelsesfulle personen jeg kjenner, så hun bare smiler til meg og spør om det går bra når jeg tumler ut av soverommet fem timer etter at hun har stått opp. Hun har hatt hele treningsøkter og forelesninger mens jeg har sovet.

I blant tar jeg en time-out. Noen dager våkner jeg og det kjennes ut som jeg har vært våken en uke i strekk for jeg er så sliten. De dagene drar jeg ikke på skolen. Som regel er det bare en eller to dager iløpet av et helt skoleår at jeg gir opp på den måten. Men det året her har det vært flere. Allerede i høst skjønte jeg at det kom til å bli et tungt år. Men heldigvis for meg har jeg bodd med Tone, og det har hjulpet å snakke om ting og få ut frustrasjonen over å miste kontroll over sine egne dager.

Nå er skoleåret over, og jeg kom meg gjennom. Forsov meg bare til en eksamen.
(Rakk eksamen heldigvis – tror jeg aldri har vært så effektiv om morgenen i hele mitt liv. 25 minutter fra jeg våknet til jeg satt klar i eksamenslokalet. #KollektivtransportRedderDagen)

Allerede de siste to ukene har jeg merket at motivasjonen min har begynne å komme i det små. Har begynt på neste års pensum. Har noen ideer for ting jeg vil gjøre i løpet av ferien. Men aller mest ser jeg frem til å komme hjemhjem. Skal kose meg masse – det har jeg bestemt meg for, så sånn blir det bare. Og forhåpentligvis så føler jeg meg klar for et nytt skoleår i august!

Men nå skal jeg stoppe å være så personlig. Fra og med i morgen er det tilbake til bilder og overfladiske hendelser.

For de som ikke har fulgt denne bloggen en stund: Jeg er hørselshemmet, og da er det energikrevende med lyd og samtaler. Og i dette samfunnet så er det ganske mye av det, så man blir sliten. Man kan tenke på energien som et batteri. Ved mye lyd, så krever det mye energi og batteriet blir fort tomt. Når det er stille, eller man sover så lader man batteriet. Med mye lyd over lengre tid (som f.eks. et skoleår), blir ladingen mindre effektiv og man blir fortere tom for energi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *