Redd og frustrert

Jeg er redd i møte med nye mennesker. Redd for å ikke forstå. For at de ikke skal like meg. For at de ikke skal forstå og vise hensyn. For at jeg i møte med andre skal føle meg enda mer utenfor. Jeg vil ofte heller gå alene enn med nye, fremmede mennesker. Jeg er redd for å si i fra. For at de skal tro at jeg dum. Så jeg fremstår heller som sjenert og innadvendt. Nikker, smiler og later som jeg forstår alle disse rare lydene de sier. Unngår øyekontakt. Virker opptatt. Jeg er redd for å være alene i mengden. Når alle andre ler og du prøver å ikke gråte. Prøver å ikke vise at «glem det» føles som en slag i ansiktet når alt du vil er å forstå. Jeg ler og fleiper bort dumme misforståelser. Prøver å finne på unnskyldninger for å komme vekk når hodet blir fullt av lyder. Når jeg blir så sliten av å prøve at hvert fiber i kroppen roper etter stillhet. Tom for energi. Tom for innsatsvilje. Frustrasjon over at folk ikke forstår hvor sliten man blir. At folk ikke forstår hvor alene man føler seg. At folk ikke forstår at en setning er nok til at man faller ut av hele samtalen. Men at en setning også er nok for å bli med i en samtale. Såfremt setningen ikke er «glem det».

 

En tanke om “Redd og frustrert

  1. tonebrathen

    Hvis ikke folk liker deg er det de det er noe galt med. Du er en flott person 😀 en av de beste jeg veit om.
    Skjønner at det er vanskelig for deg å møte nye mennesker og at du er redd for at de ikke forstår din situasjon.
    Ta med deg tidligere erfaringer – husk at du kjente ikke meg før heller, men vi fikk ganske raskt god kontakt. Det kan skje i møte med andre mennesker også 😉

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *