Fremtiden

Jeg tror at mennesker er ansvarlige for sin egen lykke. At man selv må sørge for å ta den utdannelsen man trenger for å få den jobben en vil ha. Jeg akter ikke å bruke de neste 40 årene på å mislike jobben min og på å tenke «hvisomattedersom». Jeg vil stå opp hver dag og tenke at livet mitt er bra fordi jeg blant annet har drømmejobben.

Hvis jeg kunne bli hva som helst i hele verden uten å måtte tenke på penger ville jeg kanskje blitt danser. Men det eneste publikumet jeg tør å danse for er hybelkaninene mine så tror nok min dansekarriere stopper på stuegulvet. Vurderer å ta danseklasser når jeg begynner med studier, men når man har bikket 20 så er det litt kleint å troppe opp i dansetimene sammen med alle 5-åringene.

En annen ting jeg gjerne vil ha som levebrød er å reise rundt i verden og oppleve kulturer, steder og folk. Dessverre finnes det ingen slik jobb. Alternativene er å jobbe i reisebyrå med pakketurer/charterturer eller som skribent i Vagabond eller noe sånt. Pakketurer/Charterturer er definitivt ikke min greie så da kommer jeg nok til et punkt hvor jeg ikke vil glede meg til jobben lenger. Skribent i Vagabond hadde jo vært fryktelig gøy, men dere har jo lest mine reiseskildringer – ikke akkurat noe å skryte av.

Jeg trodde jo drømmen min var jusstudier og den store røde (lovsamlingen). Jeg tok feil. Interessant ? Ja. Drive med det resten av livet? Glem det. Så da fant jeg frem et par andre drømmer – lærer og fotograf. Da hadde jeg ikke troa på meg selv som fotograf. Jeg er jo bare en amatør som synes det er gøy å trykke på knapper og fange øyeblikk. Så jeg gikk for lærer. Fortalte det til «alle sammen» at jeg skulle begynne på lærerutdanning og sendte inn søknader.

Men til slutt kom jeg til et punkt hvor jeg tenkte «søren heller – jeg har jo SÅ lyst til å bli fotograf». Søknaden ble fylt ut og med hjertet helt oppi halsen hoppet jeg i det og sendte den avgårde. En stund gikk jeg å vurderte for og i mot den ene og den andre utdannelsen . Hva skulle jeg gjøre hvis begge søknadene ble godkjent – valgets kval dere. Etter en stund fortalte jeg om den andre søknaden til mamma og pappa og verden ble litt lettere.

Nå har jeg altså fått ja på begge søknadene, men takket nei til plassen på lærerskolen i denne omgang. Om litt over en uke begynner jeg på Global Image og jeg krysser fingrene for at dette blir drømmeåret eller på godt engelsk – the time of my life!

 

En tanke om “Fremtiden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *